Dypt i hjertet av Norge
langt paa veg fra menneskekveg
Tankene vandrer tilbake
den gang frosten krevde meg
I vestavind & hoestregn
da Nordbo inn i soelvborg steg
Vaakenetter graastemt
bak midnattstimens grind
I ringeakt & symmetri
sydd til sjelen min
Sol som knarrens oeye
ildebrann p mitt sinn
Formoerket av grantraer
som fra likjord taust har steget
Ved en gammel rolig innsjoe
et sted ei gjestet meget
Jeg ser kun maanens ansikt
arrete, som mitt eget