Naberg reiste seg, når ved Mannahemens garden.
Økstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager.
Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest,
ingen drog til byen, uten lanse og til hest.

I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre.
I dag synges kun de sanger, som skal gjøre morgendagen bedre.
Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste.
Svik og løgn har fått sin plass, i midgard jotneses palass.

En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus.
Han ferdedes blant folk, han tråkket tyredd der blant mus.
Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt.
Han var eníyd, høy og tynn, og på sitt hode bar han hatt

Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen.
Han ristet på sitt hode, over menneskenes tap.
For de sikret seg en plass, i en ufødt tragisk himmel,
for de vandret nor og ned, for de råtnet i Hels fred

[Skrevet for Darkthrone av Greifi Grishnackh i timene ved årsskiftet 31/12 - 93]
[og 1/1 - 94. I en dyster stund i fengsel. I lyden av ett hundre manns fortvi-]
[lelse og sinne (over nok et år å leve). Skrevet i kulde og hat - og sinne!!!]