I en bygd i et land l der engang en grd
av grnet, gammelt tre,
som skinte av varme nr det demret til vr,
og bakken kastet sin sne.
Det bugnet der ikke av honning og vin,
og der var intet gull, ingen silke og lin,
men av lykke, var der nok se.

Man kan ikke si at de levde i nd,
dog var det et fattigslig sted.
For mtte de kjempe for det daglige brd,
s hadde de kjrlighet.
Der fant de sin trygghet og grunn til liv,
av lykke og kjrlighet, mann og viv,
nr de ofte p keren slet.

Slik gikk noen r med liv i fred
i et vakkert, solfylt land
slik ville de og leve rene av sted,
lykken var brd og vann.
Men skjebnen nsket dem ikke slik,
for i det fjerne hrtes gjalling av krig.
Over sen stod riket i brann.

Da falt der en skygge over sen og skogen;
solen forsvant bak en sky.
Da stoppet de to bak hesten og plogen,
og skte for mrket ly.
Og torden gjallet, himmelen raslet,
om krig og dden tordenen varslet.
Mrket slukte morgengry.

Da kommer en rytter til grden med bud,
Gjennom dystert tordenvr;
himmelen brer sin helvetes brud,
brekker fjell og splintrer trr.
Nr budet drar er og lykken brutt;
mannen er verken spurt eller budt,
skrevet inn i rikets hr.

En morgen nr himmelen grner mot hst,
og solen str lavt over fjell,
gir han kone og barn en siste trst,
for lette en sorg i seg selv.
Han skrider til hest kledt i rustning og sort,
og i stillhet rider han sakt bort,
uten ord, et taust siste farvel.