S gr det r med rustning og sverd;
kjempen for konge og land;
fra slagmark til slagmark p krigerferd,
levner byer og grder i brann.
Han lever p trass, blant hp og minner,
men som rene gr og de langsomt svinner,
blir kjemping alt han kan.

Han str med menn p en tkete s
nr solen gryr til dag.
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
forsvunnet, er hat og nag.
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
nr p sen mot dem str fienden,
og hornene kaller til slag.

De er fillete, slitne, der de rider
med sverd som er svarte av blod;
forrevne rustninger fra forgagne strider
over tkete, myrete mo.
De kjemper mot ondskap, mot mrkets hr;
fem r har de bret sin konges klr;
men det de har tapt, er tro.

Lettelse er det for svidt i dem,
for dette er siste strid;
seirer de kan de derp vende hjem,
til lykkelig stille liv.
Det glimter isverd, i kser og skjold
nr de rider det siste slaget i vold,
uten nde, uten grid.

Blodet spruter nr sverd treffer kjd;
menn faller med banesr.
Marken fylles av pinsel og dd
under solen av gryende vr.
P slettene render blodet i flom,
og blodlukt stiger fra likene derom
rundt de som fremdeles str.

Han kjemper i villskap og slss som besatt;
det glimter i blodig metall.
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
og hans tenken er tom og kald.
Rundt ham brler lyden av slag;
det klinger i sverd under lyset av dag,
som selv dr ved solefall.