Han rider stilt over myrete land;
luften er tung og kald.
Trrne er gnaget av frostens tann,
og sommeren str for fall.
Langsomt i tken rider han frem,
han vet ikke hvorfor han har intet hjem,
intet liv, ingen kjrlighet, intet kall.

Og solen skinner p himmelens hvelv,
men har ingen varme mer;
han bryr seg ei lenger om seg selv,
ikke om noget som skjer.
Skjebnen har tatt alt han levde for,
han levnet han intet annet enn sorg,
enn de skygger som om seg han brer.

Hun dro fra hans hjem da han var i strid,
fra det ddens sted det var blitt,
et sorgfullt sted som var herjet av krig,
der gleden hadde spilt falitt.
Om hans skjebne var intet visst,
hun ventet lenge, men s til sist,
forlot hun hjemmet sitt.

I tro om at han var fallen i slag,
flyktet hun langt avsted;
men i hjertet hennes kjempet ett nag,
som aldri gav henne fred.
Forkledt satt hun kampen mot kongen igang,
for velte tyrannen og hevne sin mann,
og folket fikk hun med.

N ligger hun, svpt av ddens vesen,
fallen for husbondens sverd;
vugger stilt bak sin husbond p hesten,
p en siste mlls ferd.
Han rider i pinsel p de heier,
forbanner skjebnens lunefulle veier,
med hva hun for ham var verd.

Men til sist i hsttken stopper han opp,
og lfter den dde av.
I stillhet legger han hennes livlse kropp,
i en ensom nygravet grav.
Han kjenner sorgen knuge ham ille,
og selv trrne, selv vinden, selv himmelen er stille,
nr han tar opp sin vandringsstav.